- Hvorfor er du villig til å stille til valg til menighetsrådet, Jorun?
- Menighetsrådet er bakkeplanet i kirkedemokratiet. Og jeg vil være med på å bestemme hvordan kirken på Røa skal være. Skal vi være utadvendte eller innadvendte? Jeg syns et menighetsråd bør ha spredning i alder og kjønn og bakgrunn, og gamle damer skal også være representert. Dessuten har det vært hyggelig og konstruktivt å sitte i det menighetsrådet som er nå. Meninger brytes, men vi jobber godt sammen. Det er ikke uten grunn at så mange har lyst til å være med en runde til.
- Du er oppvokst her på Røa og har sett og erfart hvordan kirken her har utviklet seg. Opplever du at kirken i dag er i medvind eller motbakke?
- Jeg har bodd på Røa første og siste tredjedel av livet mitt - så langt, og jeg er nesten like gammel som kirken. Menighetshuset var der alt skjedde. Jeg hentet svenskesuppe her under krigen, jeg danset ballett i menighetssalen, Ullern arbeidsstuer for barn lærte jenter å sy og strikke, guttene skomakeri, fire speidertropper
hadde troppsmøter her, og som konfirmanter satt vi på rekke og rad og ble undervist i menighetssalen. Etter artium, var jeg journalistlærling i Akersposten og Ullern Avis, og var stadig i disse lokalene for å skrive om ulike lag og foreninger som hadde møter her. Dette var distriktets forsamlingslokale.
Når jeg nå av og til er innom kirkens lokaler på hverdager, så opplever jeg omtrent det samme; Her er folk nesten døgnet rundt, masse liv som leves både inne og i kirkeparken - i alle generasjoner.
- Men du fikk også et forhold til kirkerommet?
- Det fikk jeg gjennom skolegudstjenester, speidergudstjenester og i konfirmasjonstiden. Men så langt tilbake som jeg kan huske, har jeg lurt på det med Gud. I hagen vår var det en «tenkestein»; Jeg satt der og lurte på om «Kjære Gud jeg har det godt» fins i virkeligheten, og hvem han egentlig er.
Da jeg begynte på skolen, ble jeg fascinert av de urgamle fortellingene om Abraham, Isak og Jakob, Josef og Moses som vi leste om i Eivind Berggravs «Bibelhistorie for folkeskolen». Gud fantes i disse fortellingene og ga næring til ny undring. Da jeg begynte på konfirmantundervisningen, skjønte jeg at jeg måtte gå i kirken for å finne ut mer. Jevnlig gikk jeg ikke, men oftere enn vi var pålagt. I gudstjenesten fant jeg noe som svarte - og svarer - til livet mitt. Den tar opp alle sider ved det å være menneske; liv og død, tro og ikke-tro, tvil, svik og lengsel, glede og fortvilelse, forsoning og fellesskap. Gudstjenesten har alle livets ulike farger i seg. Ikke alle på én gang, men de er der i løpet av kirkeåret. Jeg syns gode prekener er spennende. Ikke fordi de alltid gir svar, men ofte fordi de vekker nye spørsmål. Liturgien, alt det som skjer før og etter prekenen, er stort sett stiliserte og komprimerte fortellinger, som man må kjenne for å skjønne. Og her mener jeg kirken har et kommunikasjons-problem som antakelig er uløselig; Vi som går ofte i kirken elsker liturgien og skjønner hva den dreier seg om. Og den må være kompleks for å være spennende gjennom flere år. Men for stikk-innom’ere er den ofte helt ubegripelig.
Et annet kommunikasjonsproblem, mener jeg kan løses; Hvorfor sier vi at Bibelen er Guds ord? Da gjør vi Ham ansvarlig for barnemord og angrepskriger. Bibelen er et bibliotek med 66 vidt forskjellige tekster som er både to- og innpå tre tusen år gamle. De forteller om menneskers tolkninger av livet i en tilværelse der Gud fins. De er
skapt i en kultur som blant annet har et spesielt billedrikt språk. Vi lever i en tid og en kultur som er helt annerledes. Hva slags ord skal vi bruke?
Trosbekjennelsen er heller ikke helt grei. De fleste som går i kirken tror antakelig ikke at jomfrufødselen handler om biologi, eller at Jesus fór opp i løse luften, Kristi Himmelfartsdag. Jeg tror ikke vi kan eller skal forandre trosbekjennelsen, vi må bare minnes om at den er formulert for 1800 år siden i en annen virkelighet enn vår. Dessuten at den er tenkt som en lovprisning - ikke dogmatikk, så langt jeg har lært.
- Hva er det viktigste som menighetsrådene har gjort, de siste årene?
- Jeg har undervist i religion/etikk i førskolelærerutdanningen i 17 år, har vært mye i barnehager og er veldig opptatt av at små barns undringer og spørsmål både skal ha stimulans og svar. Så jeg mener det viktigste menighetsrådene har gjort, var å opprette, og videreutvikle en barnehage som har rot i kristen tro og kultur.
Ikke fordi den skal forsyne barna med et ferdig livssyn, men den skal være med på å gi byggemateriale til det livssyn som de må skape selv, gjennom år. Det beste byggemateriale for barn, er fortellinger.
De gode fortellingene tar livet på alvor. Tenk på alle bibelfortellingene om mennesker som feiler og svikter, men som Gud likevel bruker. Vi er bra nok, sier de. Det kan gi livsmot til både voksne og barn.
- Bekymrer du deg over de endringer som skjer i kirken, nå? Fortellingene har ikke samme sentrale plass i skolen, kanskje ikke engang i kirken.
- Jeg er mer bekymret for skolen, når den definerer toleranse som ”alt er like bra”. Toleranse handler tvert imot, om å stå for noe, møte og prøve å forstå andres forskjellighet med nysgjerrighet, utprøving og respekt. Toleranse må ha et feste.
Når det gjelder kirken: Rosetoget etter 22 juli gikk til domkirken, og ikke til Youngstorget, som man kanskje kunne ventet. Når noe skjer som er komplett, ubegripelig vondt, så må vi finne et rom som er større enn det vi har formet og skapt selv. Også når vi opplever den sanseløse gleden i et nyfødt barn, så trenger vi et rom som er større enn det alminnelige livet. Når kirken fungerer som et slikt rom for mange mennesker, så er jeg ikke så bekymret. Og siden tro ikke kan veies og måles, så tenker jeg at tro er tro. At mange av oss samtidig tviler, forandrer ikke saken, vi er jo vant til å være rasjonelle. For egen del ser jeg at tvilen ofte er en del av troen. Tvilen rommer spørsmålene som fører videre. Men det kan godt være at jeg kommer til å sitte på «tenkesteinen» resten av livet.
Bt: Kirkeparken er byens hyggeligste treningssenter, mener Jorun Fougner som ukentlig tilbringer mange mandagstimer der, sammen med to-tre-fire andre voksne frivillige. Av og til er det helt supert at spettkyndige, yngre krefter også kan hjelpe til!